Julekort 2014

Julekort og hytta

Ingen jul uten julekort! Opp gjennom årene har alle vært slemme med alle, så i år gikk vi for en litt mer gemyttelig versjon, med julebading før jul.

God jul, og godt nyttår!

Julekort 2013

Snø og julekort

Siden begge jentene i  familien endelig fikk svart belte i Tae Kwon Do rett før jul, måtte vi nesten ha et bilde som reflekterte det vi trener sammen mesteparten av tiden.

Ha en strålende jul, og et godt nyttår.

Ro, ro, ro min båt

Sjøkrigsskolens roklubb trener på Nordåsvannet fire dager i uken, og avslutter treningene med bad (hver gang, påstår de) uansett om de så må hakke seg gjennom isen (påstår de). Kaldt var det i alle fall. Til denne reportasjen i Forsvarets Forum (F). (Forøvrig et blad jeg hadde det utrolig fint i, en gang i forrige årtusen)

Julekort 2012

 

Produksjonene av julekort har vært et høydepunkt for familien i flere år nå, men til slutt ble det et stort påtrykk om at foreldrene  også måtte få gjennomgå. Derfor har vi begge blitt inkludert i årets verson, og det ser ikke ut til at ungene syntes det var kjipt.

Egentlig hadde jeg en plan som kun involverte mor fra foreldresiden i år, men presset ble for stort, og jeg måtte ta en verson hvor jeg kunne være med også. Men neste år…

Det viste seg at det ikke var så lett å leie en dugelig flammekaster, men etter mange telefoner fikk jeg endelig napp. Takk til Hordaland Asfalt for flammekaster, og Naboen utleie for bruk av parkeringsplass og veivals.

Her er forøvrig den multimediale julehilsenen med highspeedkamera og melk.

På innsiden av bretten fikk endelig storebror lov til å “ta hevn”, noe han så ut til å sette bekymringsverdig stor pris på.

Julekort 2012 print

God jul 2012

I den kriserammede mediebransjen er jo flermedial produksjon siste skrik. Derfor var det naturlig at også årets julehilsen kom på flere plattformer. Eller så kan det hende at det var et tilbud om å leke med et Phantom Flex høyhastighetskamera på tampen av sommerferien som ble litt for fristende.

Planen var egentlig lage en produksjon, og deretter eksportere et stillbilde fra høyhastighetskameraet og bruke det som papirjulekort i tillegg. Nå viste det seg at det ikke var like lett å bruke dette  vidunerapparatet som et vanlig kamera, så det ble noen flere tagninger enn noen av oss var forberedt på. Derfor var begge de små forberedt på mye melkesprut, og hadde lukket øynene på siste tagning som faktisk gikk i boks. Sikkert fint for dem, men ikke så bra for et bilde. Derfor kommer det et separat julekort i printverson, men mer om det en annen gang.

 

Alle er klare, men det ser ikke ut som om at alle hovedpersonene gleder seg like mye.

Med en dags varsel, var det ikke så lett å komme opp med noe vettugt å gjøre til opptaket, men det største problemet var likevel å skaffe en nissejentekjole på tampen av juli måned. Etter 10-15 telefoner var det en hyggelig dame på en leketøysbutikk som gikk bak på lageret og lette gjennom en hel palle med julevarer som sto i en krok og støvet ned og reddet oss. Det er ellers ikke et antrekk hun pleier å bruke i juli, bare for å ha sagt det. Ellers hadde jeg også medbrakt et digert gresskar og en slegge, men det rakk vi ikke å bruke. Kanskje et Halloweenkort neste høst ?

Det trengs litt lys for å ta 1600 bilder i sekundet, derfor måtte vi holde oss i nærheten av de uendelig varme lampene i studio.

Det måtte riktignok tre tagninger til før vi fikk det til å sitte på høyhastighetskameraet, med tørking av hårsveis og et ekstra innkjøp av melk mellom tagningene. Opptakene er gjort med et Phantom Flex kamera, som i denne tagningen tok 1600 bilder i sekundet. B-foto var med Canon 5D mark ll og lll.

1600 bilder i sekundet blir hemningsløst mye data på kort tid.

I min visdom hadde jeg kjøpt en ekstra stor presenning til å dekke gulvet, men det var likevel en god vaskejobb da opptakene var ferdige. Tilgjengjeld tror jeg ikke det studiogulvet har vært renere siden det var nytt.

Takk til NRK Tyholt, Steinar Bjørlykke aka “Useless managment overhead” og Jørgen Berntsen Leangen aka “Trigger-Man”.

Førstehjelp for harddisker

Hvis harddisken din dør, kan det hende at det bare er strømkontrolleren som har tatt kvelden. Da er deg en ganske grei sak å få liv i disken igjen. (Photographer: Bjorn Erik Larsen/Bjørn Erik Larsen)

Det er aldri spørsmål om harddisken din dør. Aldri ! Det er bare spørsmål om når den dør. Det finnes mange gode oppsett for backup, men felles for alle av dem, er at de må bli fulgt.

Jeg har hatt noen harddiskdødsfall med varierende hell, men de fleste gangene har det gått greit, selv uten å måtte gå tilbake til backupdisken.

Men hvis du nå ikke har tatt backup, eller ikke har oppdatert den, la oss si de siste 5 månedene, hva gjør du når disken din dør ?

Det finnes en rekke forskjellige tips på nettet. Alt fra å legge  disken i fryseren med firewirekablen presset inn mellom pakningene i døren (har prøvd – uten hell) til å dunke den i bordet (skjønner ikke hvem som ville ønske å forsøke det på en disk alene, selv om den kan fungere på laptop`er). Google is you friend, men dette er min hovederfaring:

Hvis harddisken din dør, kan det hende at det bare er strømkontrolleren som har tatt kvelden. Da er deg en ganske grei sak å få liv i disken igjen. (Bjørn Erik Larsen)

75 % av mine harddiskdødsall (7-8 til sammen, tror jeg) har vært på grunn av dårlige strømforsyninger til eksterne disker. LaCie har vært notorisk elendige, og de har jeg styrt unna i flere år.

Første trinn, er å forsøke å koble til en annen strømforsyning til kabinettet. Hvis du ikke har flere av samme type selv, forsøk å låne en, eller gå på ebay  eller dealextreame og let til øyet blir stort og vått.

Det hjalp på to tilfeller av eksterne 3.5” kabinetter hos meg. På den siste LaCie`en måtte jeg ty til sterkere lut. Det samme er tilfelle med eksterne 2.5” kabinetter, siden de ikke har ekstern strømforsyning, men der er akilleshelen den interne strømkontrolleren.  Da har du to alternativer. Kjøp et løst, eksternt diskkabinett, skru opp det defekte kabinettet og monter disken i den nye; eller ty til min personlige favoritt, som jeg dessverre ikke har noe katalogaktig navn på.

Hvis harddisken din dør, kan det hende at det bare er strømkontrolleren som har tatt kvelden. Da er deg en ganske grei sak å få liv i disken igjen. (Bjørn Erik Larsen)

Men denne harddrive-swissarmy thingamejing kan du altså koble diskene dine barebone på, uten kabinett. Jeg har noen backup-rutiner på filer som ikke oppdateres så ofte som går til slike, siden jeg sparer en del penger på å slippe å kjøpe kabinetter til alle diskene. Da er det bare å koble til disken, holde pusten, og forhåpentligvis dra filene over til en annen disk, som du selvfølgelig har funnet frem og har har klar til kopiering på forhånd. For når du først har fått liv i den, så vil du helt flytte dataene så fort som mulig. Alt er i teorien vel, men ikke alltid.

For litt siden hadde jeg en 2.5″disk som hadde mottatt litt lite backup-loving. Selvfølgelig hadde jeg alle bildene til et jobbprosjekt som jeg måtte få ut dagen etter på disken, og da var gode råd dyre.

Først klarte jeg ikke å få opp kabinettet i det hele tatt. Ekte kinesisk plastkvalitet viste seg å være vanskelig å slå.  Det er heller ikke slik at disse kabinettene er konstruert for å bli åpnet og lukket. Litt googling på det spesifikke kabinettet, ga noen fremgangsmåter som tiltalte meg en del, siden de involverte å bruke et bankkort til å løse ut noen klips på veggene i kabinettet slik at det åpent seg.

Hvis harddisken din dør, kan det hende at det bare er strømkontrolleren som har tatt kvelden. Da er deg en ganske grei sak å få liv i disken igjen. (Bjørn Erik Larsen)

Men de milde, forsiktige fremgangsmåtene ga ingen resultater, og mens deadline stadig krøp nærmere, var det bare å finne frem grovere verktøy enn visa-kort. En bred skrutrekker ble presset inn på siden av kabinettet, og med det som føltes som unevnelig vold, rev jeg kabinettet i filler.

Etter å ha dissekert kabinettet, og fjernet strøm- og usb-kontrollen, koblet jeg disken til med vidunder-thingamadjingen. Jeg holdt pusten, koblet til usb-kabelen og ventet på at den skulle våkne til live. Det skjedde aldri.  Det lyste i en diode, disken spant litt, men ikke noe mer. Noen pusteøvelser senere, fant jeg ut at jeg bare for ordens skyld skulle plugge den inn i et annet kabinett, siden mitt neste alternativ var å ringe sjefen min og si at vi bare måtte droppe morgendagens sak.

Hvis harddisken din dør, kan det hende at det bare er strømkontrolleren som har tatt kvelden. Da er deg en ganske grei sak å få liv i disken igjen. (Bjørn Erik Larsen)

Disken monteres, og det var like før jeg ristet et kyllinglik og kastet salt over skulderen, før jeg på ny plugget til usb-kabelen, denne gangen til det nye kabinettet.

Salig lykke da disken lukket opp i Finder, og umiddlebar kopiering til ny disk. Prosjektet var reddet, sjefen var glad, og jeg kunne puste lettet ut. Det er om lag seks måneder siden, og disken har siden fungert prikkfritt i sitt nye kabinett.

Moralen i historien, utover ”backup, backup og mer backup”, er at alt håp er ikke ute om disken dør. Eller mer spesifikt, hvis strømkontrolleren din dør. Dette hjelper ikke mot mekaniske feil (da kan fryseren være til potensiell hjelp, siden skivene i disken krypmer litt når de blir kalde) eller noen andre av de potensielle dødbringene feilene, som kan sende deg i den lange og dyre køen til Ibas.

Oppsummert er altså rekkefølgen jeg foreslår: Bytt strømforsyning hvis det er en 3.5″ ekstern. Trinn to: vindunerdingsen uten navn (edit: Har tatt et lite søk for å se etter katalognummer, men tror dette kanskje krever å snakke med et faktisk menneske for å få fatt i en). Trinn 3: Bytt hele kabinettet. I teorien skal trinn to være like effektivt som trinn 2, men egen erfaring viser altså at det fremdeles finnes håp hvis vidunderdingsen ikke gjør jobben. Trinn 4 har for meg foreløpig bestått av trøstespising og uforbeholdne unnskyldninger til de innvolverte som gikk tapt i bits og bytes. (Hadde en disk mellom backupsykluser som gikk hen og døde for 5-6 år siden, og episoden ble rippet opp i kun for noen måneder siden, så det er absolutt noe som er ønskelig å unngå).

Hvis harddisken din dør, kan det hende at det bare er strømkontrolleren som har tatt kvelden. Da er deg en ganske grei sak å få liv i disken igjen. (Photographer: Bjorn Erik Larsen/Bjørn Erik Larsen)

Tror jeg kjøpte min vidundertilkobling på Teknikkmagasinet, for noe slikt som 400 kroner. Eksterne kabinetter får du for omtrent samme pris. Uansett så er det et billig forsøk for å forsøke å få liv i de dyrebare diskene. Nevnte jeg det å ta backup ? For å avslutte med et sitat fra en kollega av meg: ”Ekte mannfolk tar ikke backup – men de gråter mye”

Hvis harddisken din dør, kan det hende at det bare er strømkontrolleren som har tatt kvelden. Da er deg en ganske grei sak å få liv i disken igjen. (Bjørn Erik Larsen)

Julekort 2011

 (Bjørn Erik Larsen)

For tre år siden tenkte jeg at jeg skulle forsøke å sprite opp julekortet. Jeg hadde ingen mangel på gode bilder av blide  og snille barn på morsomme plasser, men det hele ble litt forutsigbart.

Lillesøsters hevn

Dermed kom det første bildet med minstejenta tapet opp på veggen av storebroren i 2009. Deretter kom minstejentas hevn i fjor, til hennes store begeistring. Det er jo ikke alltid like lett å være minst i familien, uten å ha så synderlig mye å stille opp med mot storesøsken (been there, done that). Derfor er det uhorvelig populært med en dag hvor det som ellers er fysisk umulig blir mulig. Siden slyngelen allrede har svart belte i Tae Kwon Do, og den korteste skal opp til svart belte snart, var det jo kjekt å ta noe som kan relateres til fritidsaktivitetene.

Farmor har vel egentlig aldri vært særlig begeistret for disse bildene, og kommer vel heller ikke til å henge opp årets kort på veggen. Ungene derimot, synes det er ustyrtelig festelig, og det gjør også de fleste andre mottakere av kortene, og ikke minst jeg selv, så prosjektet fortsetter.

Jeg hadde egentlig en annen plan for årets kort, men så kom muligheten til å få til dette uten syndelig mye merarbeid, så da får årets plan overvintre til neste jul, og jeg gleder meg allerede.

I mellomtiden, God jul og godt nyttår 🙂

Fra sjåfør med kamera til kilometerpetimeter

Det har vært en humpete vei frem til dagens tilværelse som fotojournalist. Ryktene vil ha det til at en nyansatt journalist i Aftenposten på 70-tallet var veldig imponert over sjåføren som kjørte henne rundt på jobb. Etter at sjåføren (!) hadde kjørt henne dit hun skulle, tok han frem et kamera og begynte å ta bilder, og hun synes sjåføren ga en umåtelig god ekstraservice.

“Sjåførene”

I Adresseavisen rundt starten av 90-tallet svarte fotografene konsekvent med ”Sjåførene” når telefonen ringte på fotoavdelingen. Like mye en anakronisme som svaret, var jo at det var et  pauserom med tv og sofa på avdelingen. Det er det lenge siden vi har sett her i BT, selv om vi hadde en krok med tv for 10 år siden. Det var en diskusjon om vi trengte kontorplasser til alle fotografene, for vi skulle jo være ute på jobb og ikke sitte inne.

Smakte egen medisin

For noen uker siden fikk jeg oppleve det vi i dag utsetter våre stakkars journalister for . Nå er det nemlig slutt med  ”hente og bringe service” til døren, og journalister kastes promte ut av bilen ved første anledning. Jeg og en kollega bor like ved hverandre i Åsane, og kaster begge ut journalistene våre ved Åsane Storsenter, og lar dem ta en buss eller taxi resten av veien hjem, dersom vi er på vei tilbake fra reportasjereise mot arbeidsdagens slutt. Situasjonen var nå var nemlig at jeg også måtte ta taxi til sentrum, for så å hente bilen i Åsane etter å ha vært med en pendler hjem.

– Det er det tristeste stedet jeg vet om, forteller vår stakkars skrivende kollega, mens vi står og venter på en taxi. Han har lang erfaring med å bli dumpet nettopp der. – Tiden går aldri så sakte som når jeg står en mørk høstkveld i regnet og venter på en taxi som aldri dukker opp på Åsane Senter. Det er nesten som om jeg mister deler av livet mitt, utdyper han sorgfullt.

Ingen taxi

Så hard har nemlig verden blitt, at fotografene ikke lengre tar ansvar for å levere andre til døren. Taxikjøring ligger ikke lengre for oss. Det har også blitt hardere tider for journalister som skal til steder litt utenfor allfarvei. Det har vært mange jobber hvor det er bestilt fotograf, som blir avslått med begrunnelsen av at det ikke er noe bilde å hente, hvor journalistene har litt oppgitt sagt: – Men hvordan skal jeg komme meg dit, da ?

Eierforholdet til fotografer har også vært et betent tema i tidligere år. Ved flere anledninger har en fotograf jeg vet om bråsnudd i døren og gått, etter å ha blitt presentert som : ”Og dette er fotografen min, xx”. Personlig må jeg tilstå at jeg ofte har sagt til noen at ”journalisten min” må få snakket med dem før de går, men jeg må kanskje bli politisk korrekt på dette jeg også.

Nesten for høflig

Nå har journalistoppdragelsen kommet mye lengre, og de ber pent om unnskyldning for den minste ting. De er neste litt for høflige, men de har jo som stand noen år å ta igjen for, så de får bare holde det gående.

I mellomtiden kaster vi dem ut av bilen ved første anledning og overlater dem til kollektivtransportens skumle verden, mens vi kjører hjem og spiser middag med god samvittighet. 

Når helvete ikke har nok flammer

Det er få personer i dag som noengang kommer til å glemme 11. september 2001. Alle satt klistret til tvskjermene og fulgte katastrofen, og det er få hendelser som har gitt like ikoniske bilder, som blir sittende på netthinnen for alltid. Tragedien og ødeleggelsene var såpass stor at det er lite som kan sidestilles med bildene vi fikk se, og historiene vi fikk høre.

Derfor tar jeg meg i å lure på hva som skjedde da NRK skulle ha sin 9/11 jubileumsending på søndag. Veggen bak Christian Borch viste et flammeinferno som ga et dystert bakteppe til sendingen. Det jeg tok meg i å henge meg opp i er dette:  Meg bekjent er det ikke mange bilder fra den vinkelen av det første flyet som treffer, så jeg antar at dette er fly nummer to. Ildkulen indikerer at det er tatt rett etter at flyet traff og eksploderte. På alle videoer og stillbilder jeg har sett gjennom, så var det ingen orange røykskyer som dekket himmelen. Tvert i mot var det ganske mye blå himmel rundt tårnene på bildene hvor ildkulen vises. Den røyken som i aller høyeste grad var tilstede etterhvert var primært svart/mørk.

Derfor tar jeg meg i å lure på om det ikke er ganske mye kreativ farvelegging som har blitt utført i bakgrunnen for å gi infernobakgrunnen som er der på bildet. Noen vil kanskje påstå at det er tv, og kreative friheter må være tillatt for å gi en tvmessig (eller dramatisk om du vil) bakgrunn. Som fotojournalist mener jeg derimot at det er problematisk at man ikke finner de orginale bildene fra New York denne dagen gripende nok til at det ikke går an å bruke dem.

Da jeg satt og så på nyhetssendingene fra Oslo 22.juli, synes jeg at noe av det som fungerte best var da de hadde store (og gode) stillbilder som lå som bakgrunn, og jeg følte at det var et pluss for profesjonen min. De ga meg mer informasjon og inntrykk enn virrete videobilder. Derfor synes jeg et er leit hvis NRK vil bruke styrken som ligger i det gode stillbildet, både i visuell kraft, men også i påliteligheten, for så å fargelegge og endre på det til det passer med visjonen av hvordan studiodekoren skal se ut.

Jeg har ikke brukt en evighet på å lete opp det orginale bildet som NRK har brukt, og vet heller ikke hvor det er hentet fra. Jeg har med andre ord ingen “smoking gun” å vise til. Jeg har deriomot skummet gjennom omtrent tusen bilder på Scanpix, men fant ikke noen som lignet  Dersom jeg tar feil, og NRK har en link til orginalbildet, skal jeg gjerne legge meg flat og beklage. Men dersom en av de mest ikoniske hendelsene i moderne tid har blitt offer for kreativ fargelegging, og at helvete har fått enda flere flammer enn det hadde, synes jeg kanskje at NRK bør være de første til å beklage. Jeg syntes i utgangspunktet 9/11 var ille nok som det var.

I en litt mer lavmælt tone kan jeg anbefale å høre opplevelsene til BTs medarbeidere i NY denne dagen.