For tre år siden tenkte jeg at jeg skulle forsøke å sprite opp julekortet. Jeg hadde ingen mangel på gode bilder av blide  og snille barn på morsomme plasser, men det hele ble litt forutsigbart.

Lillesøsters hevn

Dermed kom det første bildet med minstejenta tapet opp på veggen av storebroren i 2009. Deretter kom minstejentas hevn i fjor, til hennes store begeistring. Det er jo ikke alltid like lett å være minst i familien, uten å ha så synderlig mye å stille opp med mot storesøsken (been there, done that). Derfor er det uhorvelig populært med en dag hvor det som ellers er fysisk umulig blir mulig. Siden slyngelen allrede har svart belte i Tae Kwon Do, og den korteste skal opp til svart belte snart, var det jo kjekt å ta noe som kan relateres til fritidsaktivitetene.

Farmor har vel egentlig aldri vært særlig begeistret for disse bildene, og kommer vel heller ikke til å henge opp årets kort på veggen. Ungene derimot, synes det er ustyrtelig festelig, og det gjør også de fleste andre mottakere av kortene, og ikke minst jeg selv, så prosjektet fortsetter.

Jeg hadde egentlig en annen plan for årets kort, men så kom muligheten til å få til dette uten syndelig mye merarbeid, så da får årets plan overvintre til neste jul, og jeg gleder meg allerede.

I mellomtiden, God jul og godt nyttår

Det har vært en humpete vei frem til dagens tilværelse som fotojournalist. Ryktene vil ha det til at en nyansatt journalist i Aftenposten på 70-tallet var veldig imponert over sjåføren som kjørte henne rundt på jobb. Etter at sjåføren (!) hadde kjørt henne dit hun skulle, tok han frem et kamera og begynte å ta bilder, og hun synes sjåføren ga en umåtelig god ekstraservice.

“Sjåførene”

I Adresseavisen rundt starten av 90-tallet svarte fotografene konsekvent med ”Sjåførene” når telefonen ringte på fotoavdelingen. Like mye en anakronisme som svaret, var jo at det var et  pauserom med tv og sofa på avdelingen. Det er det lenge siden vi har sett her i BT, selv om vi hadde en krok med tv for 10 år siden. Det var en diskusjon om vi trengte kontorplasser til alle fotografene, for vi skulle jo være ute på jobb og ikke sitte inne.

Smakte egen medisin

For noen uker siden fikk jeg oppleve det vi i dag utsetter våre stakkars journalister for . Nå er det nemlig slutt med  ”hente og bringe service” til døren, og journalister kastes promte ut av bilen ved første anledning. Jeg og en kollega bor like ved hverandre i Åsane, og kaster begge ut journalistene våre ved Åsane Storsenter, og lar dem ta en buss eller taxi resten av veien hjem, dersom vi er på vei tilbake fra reportasjereise mot arbeidsdagens slutt. Situasjonen var nå var nemlig at jeg også måtte ta taxi til sentrum, for så å hente bilen i Åsane etter å ha vært med en pendler hjem.

– Det er det tristeste stedet jeg vet om, forteller vår stakkars skrivende kollega, mens vi står og venter på en taxi. Han har lang erfaring med å bli dumpet nettopp der. – Tiden går aldri så sakte som når jeg står en mørk høstkveld i regnet og venter på en taxi som aldri dukker opp på Åsane Senter. Det er nesten som om jeg mister deler av livet mitt, utdyper han sorgfullt.

Ingen taxi

Så hard har nemlig verden blitt, at fotografene ikke lengre tar ansvar for å levere andre til døren. Taxikjøring ligger ikke lengre for oss. Det har også blitt hardere tider for journalister som skal til steder litt utenfor allfarvei. Det har vært mange jobber hvor det er bestilt fotograf, som blir avslått med begrunnelsen av at det ikke er noe bilde å hente, hvor journalistene har litt oppgitt sagt: – Men hvordan skal jeg komme meg dit, da ?

Eierforholdet til fotografer har også vært et betent tema i tidligere år. Ved flere anledninger har en fotograf jeg vet om bråsnudd i døren og gått, etter å ha blitt presentert som : ”Og dette er fotografen min, xx”. Personlig må jeg tilstå at jeg ofte har sagt til noen at ”journalisten min” må få snakket med dem før de går, men jeg må kanskje bli politisk korrekt på dette jeg også.

Nesten for høflig

Nå har journalistoppdragelsen kommet mye lengre, og de ber pent om unnskyldning for den minste ting. De er neste litt for høflige, men de har jo som stand noen år å ta igjen for, så de får bare holde det gående.

I mellomtiden kaster vi dem ut av bilen ved første anledning og overlater dem til kollektivtransportens skumle verden, mens vi kjører hjem og spiser middag med god samvittighet. 

Det er få personer i dag som noengang kommer til å glemme 11. september 2001. Alle satt klistret til tvskjermene og fulgte katastrofen, og det er få hendelser som har gitt like ikoniske bilder, som blir sittende på netthinnen for alltid. Tragedien og ødeleggelsene var såpass stor at det er lite som kan sidestilles med bildene vi fikk se, og historiene vi fikk høre.

Derfor tar jeg meg i å lure på hva som skjedde da NRK skulle ha sin 9/11 jubileumsending på søndag. Veggen bak Christian Borch viste et flammeinferno som ga et dystert bakteppe til sendingen. Det jeg tok meg i å henge meg opp i er dette:  Meg bekjent er det ikke mange bilder fra den vinkelen av det første flyet som treffer, så jeg antar at dette er fly nummer to. Ildkulen indikerer at det er tatt rett etter at flyet traff og eksploderte. På alle videoer og stillbilder jeg har sett gjennom, så var det ingen orange røykskyer som dekket himmelen. Tvert i mot var det ganske mye blå himmel rundt tårnene på bildene hvor ildkulen vises. Den røyken som i aller høyeste grad var tilstede etterhvert var primært svart/mørk.

Derfor tar jeg meg i å lure på om det ikke er ganske mye kreativ farvelegging som har blitt utført i bakgrunnen for å gi infernobakgrunnen som er der på bildet. Noen vil kanskje påstå at det er tv, og kreative friheter må være tillatt for å gi en tvmessig (eller dramatisk om du vil) bakgrunn. Som fotojournalist mener jeg derimot at det er problematisk at man ikke finner de orginale bildene fra New York denne dagen gripende nok til at det ikke går an å bruke dem.

Da jeg satt og så på nyhetssendingene fra Oslo 22.juli, synes jeg at noe av det som fungerte best var da de hadde store (og gode) stillbilder som lå som bakgrunn, og jeg følte at det var et pluss for profesjonen min. De ga meg mer informasjon og inntrykk enn virrete videobilder. Derfor synes jeg et er leit hvis NRK vil bruke styrken som ligger i det gode stillbildet, både i visuell kraft, men også i påliteligheten, for så å fargelegge og endre på det til det passer med visjonen av hvordan studiodekoren skal se ut.

Jeg har ikke brukt en evighet på å lete opp det orginale bildet som NRK har brukt, og vet heller ikke hvor det er hentet fra. Jeg har med andre ord ingen “smoking gun” å vise til. Jeg har deriomot skummet gjennom omtrent tusen bilder på Scanpix, men fant ikke noen som lignet  Dersom jeg tar feil, og NRK har en link til orginalbildet, skal jeg gjerne legge meg flat og beklage. Men dersom en av de mest ikoniske hendelsene i moderne tid har blitt offer for kreativ fargelegging, og at helvete har fått enda flere flammer enn det hadde, synes jeg kanskje at NRK bør være de første til å beklage. Jeg syntes i utgangspunktet 9/11 var ille nok som det var.

I en litt mer lavmælt tone kan jeg anbefale å høre opplevelsene til BTs medarbeidere i NY denne dagen.

Nytt år, nytt julekort. Etter julekortet i fjor, måtte jeg love minstejenta hevn over storebroren. Hun har gledet seg lenge til å klistre ham opp på veggen og ta igjen. Det er ikke alltid så lett å være fem år mindre og fysisk underlegen, men nå tror jeg hun er fornøyd. Under fotograferingen kom selvfølgelig samme nabo som i fjor kjørende inn i garasjen mens en av ungene mine hang tapet på veggen. Men i motsetning til sist, hvor synet medførte at  hun stoppet bilen og ble sittende litt i døråpningen før hun bestemte seg for om det var trygt å kjøre inn, var årets reaksjon mer avslappet. Det er tydelig at det går an å innføre tradisjoner fort. Ellers er ungene storfornøyde med prosjektet (må nesten berolige bestemoren, som ikke er like fornøyd), og de gleder seg stort til neste års kort, som allerede er planlagt. Forsåvidt så er planen klar for 2012 kortet også, men den planen er de ikke innviet i enda. Bare så synd at det er jul bare en gang i året, slik at det blir lenge å vente til neste kort skal lages.

God jul og godt nyttår !

Mens vi venter på at snøen skal komme til Vestlandet (det pleier å være en ganske lang ventetid og kortvarig glede) kan jeg i alle fall konstantere at frosten har kommet. Frost og høst hører sammen som hånd i hanske, og de lever for tiden i samspill på verandabordet mitt.

Det ser ut til at det er omtrent like kaldt ved Nordåsvannet som på verandabordet mitt. Skulle ta et bilde av vannet til en sak om torskerogn og slikt, men synes iskrystallene var ganske ok.

Muse konsert på Koengen i Bergen 21.juli 2010 for Bergens Tidende. Anmeldelsen av konserten finner du her

Reidun Seth (44) er super veterankeeper for Arna Bjørnar, og måtte steppe inn gjennom sommeren.

Jeg er egentlig ingen fotballidiot. Det er i alle fall det min bedre halvdel alltid har påstått at jeg har illudert. Egentlig er jeg ikke det, men det finnes jo unntak. Et av dem er fotball VM. Det var ikke helt det samme å sitte på Arna stadion og ta bilder av Arna-Bjørnar samtidig som Tyskland spilte kvartfinale mot Argentina. Det hjalp ikke akkurat på stemningen av at speaker på stadion kom med oppdateringer underveis om hvilken fantastisk fotballkamp det var. For det var ikke helt på samme nivå på gressmatten foran meg.

Men det som kvinnefotball (og faktisk de fleste idretter som innvolverer kvinner og en ball) har, er råskap. Kvinner er noe av det råeste som fins når de får en unnskyldning (eller en grunn til å straffe en ball. Det høres forøvrig foruroligende ut). Vi hadde tre jenter på trinnet  på ungdomskolen, som alle spilte på A-lagene til Byåsen og Sverresborg i håndball, som rundt 1990 var like stabile på toppen som Rosenborg var i fotball i samme periode. En eller annen premieidiot i klassen det siste året foreslo “guttene mot jentene”. Det var starten på 45 min med fellinger, kråkfot, dytting, albuer og kulminerte med at jeg ble heist opp etter shortsen mens jeg sto i forsvar, slik at tekstiler dro der ingen tekstiler er ment å dra. Dette ble jo en lang digresjon fra kvinnefotball i Arna, men ga meg en ide om å kanskje lete opp noen av de råe jentene som har blitt festet på film/brikke opp gjennom årene. Kanskje en gang, hvis jeg får tid. I mellomtiden kjenner jeg fremdeles smaken av ydmykelse fra de råeste jentene i klassen.

White-tailed Eagle strikes pollack – Images by Bjørn Erik Larsen

Mens vi var ute på en reportasje om ulovlige laksegarn kom vi over denne majestetiske havørnen utenfor Herdla. Å høre lyden av vingene i det den bygget opp fart og suste mot vannflaten var utrolig kult, og undre over alle undre, fokusen på Canon 1Dm3 fungere strålende. Ble i alle fall godt fornøyd med resultatet, selv om jeg ikke melder overgang til naturfotografene helt enda.