Jeg hadde egentlig et enkelt utgangspunkt for denne bloggposten:  Vinterbilder, og i forlengelsen kullkjellere og andre mørke plasser. Påstanden er og har alltid vært som følger: Lysmåleren i kameraet ditt er kalibrert til å eksponere korrekt for 18% grått. Her er et godt tidspunkt å legge til at det er ikke enighet om det heller:  Det strides om det er 18% grått (som kommer fra trykkverdenen) eller 12 % grått som ligger i ANSI standarden som er kalibreringsmålet – men det blåser vi i her.

Essensen er dette: Snøen som du forhåpentligvis suser av gårde i, med blå swix under skiene, er på en vakker vinterdag langt fra grå. Den er skinnende hvit- ihverfall hvis værgudene er på din side. Dersom du da lar lysmåleren gjøre jobben selv uten noen retningslinjer, så vil den forsøke å gjøre motivet ditt 18% (eller muligens 12 % hvis du er flisespikker og leser ANSI som bibelen?) prosent grått. Matematisk sett er det et klokt gjennomsnitt, som er satt for å sikre at du får med deg mest mulig detaljer innen  det spekteret med lys som kameraet er i stand til å oppfange. God matte er lekkert, men du er i utgangspunktet antagelig mer interessert i å forevige den flotte vinterdagen. Her kommer eksponeringskompensasjonen til sin rett.

På mitt Canon kompaktkamera er rattet på venstre side på toppen. På Canon speilrefleks er det et ratt for tommelen på baksiden. I bruksanvisningen står det garantert henvisning til hvor det er.

Denne knappen forteller kameraet at: Ja, jeg vet at du liker 18% grått, men det er ikke det jeg vil ha. Gjør det lysere (+) eller mørkere (-) enn hva du tror. I teorien er det så enkelt. Skru til +1.0 eller 1.5 så får du skinnende brilliante snøbilder.  Dette avsnittet var egentlig alt jeg hadde tenkt å si om saken: Snø impliserer +1.0 i eksponeringskompensasjon.

Alt var vel, helt til jeg skulle finne noen bilder som kunne illustrere poenget mitt.

Selv det er litt liten kontrast i bildet etter min smak, så er det en ok balanse mellom tegning i høylysene (snøen) og skyggepartiene. Alt i alt så er det et ok utgangspunkt å ha

Her er det stilt inn +1 i eksponeringskompensasjon, og jeg synes det blir litt for lyst. Siden jeg etterbehandler det meste av det jeg vil ha foretrekker jeg det første som utgangspunkt. 1-0 til lysmåleren over min teoretiske plan

Søndag var en flott dag på fjellet. Ungene kom gående mot meg, og med kompaktkameraet skulle jeg ta bilder som skulle illustrere poenget med +1. Imidlertid viste det seg at kameraet eksponerte nydelig uten noen input fra meg om hvor lyst det var. Etter litt sjekking i arkivet for å se hvilken eksponeringskomp jeg har brukt tidligere og hva som har fungert, viser det seg at på solskinnsdager klarer lysmåleren stort sett å fikse biffen selv, men på dager hvor det er overskyet trenger den sårt hjelp.

Her viser i alle fall snøen at det var en grå dag. + 2/3 var ikke nok til å gjøre den så hvit som vi mente å huske at den var da turen var over.

I mine øyne er det lite som slår en strålende vinterdag på fjellet, men det kan fremdeles være en god dag selv om det er overskyet. Bildene trenger ikke å lide av den grunn. Redningen for å få like flotte bilder i forhold til hvordan du husket turen er altså  å skru opp eksponeringskompensasjonen din.  Samtidig er det greit å ha i bakhodet at selv om vi liker hvit snø, liker vi ikke utbrent snø som bare er hvit uten noen detaljer. Det er en balansegang mellom hvitt og at kameraet ikke registrerer noen ting i det hvite som du må mestre. Nettopp her kommer en ode til råformat til sin plass.

Her har snøen blitt litt for utblåst, men siden det er tatt i råformat ville det vært en smal sak å gå inn og justere det ned akkurat til at jeg fikk tegning i snøen.

Dersom du tar bildene i råformat, også kjent som .c2r (canon) eller .nef (nikon) og sikkert en gjeng med andre alfabetkonstellasjoner, kan du i stor grad finpusse på  det hjemme foran datamaskinen. Det å forskyve 1 blender (+ 1.0 på eksponeringskompenasjon) er en smal sak, både mørkere og lysere.

Men selv om bildet er tatt i raw , er det alltid best å eksponere så korrekt som mulig når du tar bildet, slik at du har størst mulig rom for justeringer i etterkant.

Her er det en ok balanse mellom hvit snø, men fremdeles med tegning i detaljene

Den samme korrigeringen trenger kameraet hvis du tar bilder foran, for eksempel, en mørk vegg. Matematikken tilsier at lysmåleren etterstreber 18% grått, og gjør at din svartkledde person i kullkjelleren kan få samme behandling som i denne ellers urelaterte reklamen for vaskemiddel (men det viser at man skal ikke kimse av forskjellen mellom svart og grått).  Logikken tilsier at har du et mørkt motiv som skal gjengis korrekt må du da skru eksponeringskompensasjonen ned et hakk (eller to) mot minus. Med digitalkamera er det enkelt å se på histogrammet på baksiden. I en ideell verden skal histogramet ikke være kappet i endene.

Forsåvidt juks siden dette er en bloggpost om eksponeringskompensasjon og dette er tatt i M-modus med blits, men det viser poenget med mørke flater og bildet er kult, så jeg lar det gå.

I likhet med sannheten om 18% grå, som viste seg å ha sprekker, finnes det flere synspunkter på hvor du skal eksponere i histogrammet. Det vil si hvor du vil ha hovedvekten av informasjonen din i bildet. Men det tror jeg må bli i en senere post.

Moralen i denne lange bloggposten som var tenkt minimalistisk er altså: I skyet vær, skru opp eksponeringskontrollen. Hvis i tvil – sjekk skjermen din. Så enkelt har det blitt i våre dager med digitalt. Personlig er jeg litt konservativ, og tar også det meste i råformat, så jeg holder meg til + 2/3 men det er litt smak og behag inne i bildet også.  Neste og minst like  entusiastiske innlegg skal  for øvrig også ha et vinterlig fokus. Nærmere bestemt fargen på snø.

Blå himmel og hvit snø liker jeg best i virkeligheten, og foretrekker at det er slik på bildene også. I motsetning til de andre bildene i posten har dette fått litt justeringer i Aperture på vei ut i cyberspace.