For tre år siden tenkte jeg at jeg skulle forsøke å sprite opp julekortet. Jeg hadde ingen mangel på gode bilder av blide  og snille barn på morsomme plasser, men det hele ble litt forutsigbart.

Lillesøsters hevn

Dermed kom det første bildet med minstejenta tapet opp på veggen av storebroren i 2009. Deretter kom minstejentas hevn i fjor, til hennes store begeistring. Det er jo ikke alltid like lett å være minst i familien, uten å ha så synderlig mye å stille opp med mot storesøsken (been there, done that). Derfor er det uhorvelig populært med en dag hvor det som ellers er fysisk umulig blir mulig. Siden slyngelen allrede har svart belte i Tae Kwon Do, og den korteste skal opp til svart belte snart, var det jo kjekt å ta noe som kan relateres til fritidsaktivitetene.

Farmor har vel egentlig aldri vært særlig begeistret for disse bildene, og kommer vel heller ikke til å henge opp årets kort på veggen. Ungene derimot, synes det er ustyrtelig festelig, og det gjør også de fleste andre mottakere av kortene, og ikke minst jeg selv, så prosjektet fortsetter.

Jeg hadde egentlig en annen plan for årets kort, men så kom muligheten til å få til dette uten syndelig mye merarbeid, så da får årets plan overvintre til neste jul, og jeg gleder meg allerede.

I mellomtiden, God jul og godt nyttår

Det har vært en humpete vei frem til dagens tilværelse som fotojournalist. Ryktene vil ha det til at en nyansatt journalist i Aftenposten på 70-tallet var veldig imponert over sjåføren som kjørte henne rundt på jobb. Etter at sjåføren (!) hadde kjørt henne dit hun skulle, tok han frem et kamera og begynte å ta bilder, og hun synes sjåføren ga en umåtelig god ekstraservice.

“Sjåførene”

I Adresseavisen rundt starten av 90-tallet svarte fotografene konsekvent med ”Sjåførene” når telefonen ringte på fotoavdelingen. Like mye en anakronisme som svaret, var jo at det var et  pauserom med tv og sofa på avdelingen. Det er det lenge siden vi har sett her i BT, selv om vi hadde en krok med tv for 10 år siden. Det var en diskusjon om vi trengte kontorplasser til alle fotografene, for vi skulle jo være ute på jobb og ikke sitte inne.

Smakte egen medisin

For noen uker siden fikk jeg oppleve det vi i dag utsetter våre stakkars journalister for . Nå er det nemlig slutt med  ”hente og bringe service” til døren, og journalister kastes promte ut av bilen ved første anledning. Jeg og en kollega bor like ved hverandre i Åsane, og kaster begge ut journalistene våre ved Åsane Storsenter, og lar dem ta en buss eller taxi resten av veien hjem, dersom vi er på vei tilbake fra reportasjereise mot arbeidsdagens slutt. Situasjonen var nå var nemlig at jeg også måtte ta taxi til sentrum, for så å hente bilen i Åsane etter å ha vært med en pendler hjem.

– Det er det tristeste stedet jeg vet om, forteller vår stakkars skrivende kollega, mens vi står og venter på en taxi. Han har lang erfaring med å bli dumpet nettopp der. – Tiden går aldri så sakte som når jeg står en mørk høstkveld i regnet og venter på en taxi som aldri dukker opp på Åsane Senter. Det er nesten som om jeg mister deler av livet mitt, utdyper han sorgfullt.

Ingen taxi

Så hard har nemlig verden blitt, at fotografene ikke lengre tar ansvar for å levere andre til døren. Taxikjøring ligger ikke lengre for oss. Det har også blitt hardere tider for journalister som skal til steder litt utenfor allfarvei. Det har vært mange jobber hvor det er bestilt fotograf, som blir avslått med begrunnelsen av at det ikke er noe bilde å hente, hvor journalistene har litt oppgitt sagt: – Men hvordan skal jeg komme meg dit, da ?

Eierforholdet til fotografer har også vært et betent tema i tidligere år. Ved flere anledninger har en fotograf jeg vet om bråsnudd i døren og gått, etter å ha blitt presentert som : ”Og dette er fotografen min, xx”. Personlig må jeg tilstå at jeg ofte har sagt til noen at ”journalisten min” må få snakket med dem før de går, men jeg må kanskje bli politisk korrekt på dette jeg også.

Nesten for høflig

Nå har journalistoppdragelsen kommet mye lengre, og de ber pent om unnskyldning for den minste ting. De er neste litt for høflige, men de har jo som stand noen år å ta igjen for, så de får bare holde det gående.

I mellomtiden kaster vi dem ut av bilen ved første anledning og overlater dem til kollektivtransportens skumle verden, mens vi kjører hjem og spiser middag med god samvittighet. 

Derfor tar jeg meg i å lure på hva som skjedde da NRK skulle ha sin 9/11 jubileumsending på søndag. Veggen bak Christian Borch viste et flammeinferno som ga et dystert bakteppe til sendingen. Det jeg tok meg i å henge meg opp i er dette:  Meg bekjent er det ikke mange bilder fra den vinkelen av det første flyet som treffer, så jeg antar at dette er fly nummer to. Ildkulen indikerer at det er tatt rett etter at flyet traff og eksploderte. På alle videoer og stillbilder jeg har sett gjennom, så var det ingen orange røykskyer som dekket himmelen. Tvert i mot var det ganske mye blå himmel rundt tårnene på bildene hvor ildkulen vises. Den røyken som i aller høyeste grad var tilstede etterhvert var primært svart/mørk.

Derfor tar jeg meg i å lure på om det ikke er ganske mye kreativ farvelegging som har blitt utført i bakgrunnen for å gi infernobakgrunnen som er der på bildet. Noen vil kanskje påstå at det er tv, og kreative friheter må være tillatt for å gi en tvmessig (eller dramatisk om du vil) bakgrunn. Som fotojournalist mener jeg derimot at det er problematisk at man ikke finner de orginale bildene fra New York denne dagen gripende nok til at det ikke går an å bruke dem.

Da jeg satt og så på nyhetssendingene fra Oslo 22.juli, synes jeg at noe av det som fungerte best var da de hadde store (og gode) stillbilder som lå som bakgrunn, og jeg følte at det var et pluss for profesjonen min. De ga meg mer informasjon og inntrykk enn virrete videobilder. Derfor synes jeg et er leit hvis NRK vil bruke styrken som ligger i det gode stillbildet, både i visuell kraft, men også i påliteligheten, for så å fargelegge og endre på det til det passer med visjonen av hvordan studiodekoren skal se ut.

Jeg har ikke brukt en evighet på å lete opp det orginale bildet som NRK har brukt, og vet heller ikke hvor det er hentet fra. Jeg har med andre ord ingen “smoking gun” å vise til. Jeg har deriomot skummet gjennom omtrent tusen bilder på Scanpix, men fant ikke noen som lignet  Dersom jeg tar feil, og NRK har en link til orginalbildet, skal jeg gjerne legge meg flat og beklage. Men dersom en av de mest ikoniske hendelsene i moderne tid har blitt offer for kreativ fargelegging, og at helvete har fått enda flere flammer enn det hadde, synes jeg kanskje at NRK bør være de første til å beklage. Jeg syntes i utgangspunktet 9/11 var ille nok som det var.

I en litt mer lavmælt tone kan jeg anbefale å høre opplevelsene til BTs medarbeidere i NY denne dagen.

Lagde et robotkostyme for noen år siden som slo godt an, og da jeg kjøpte ny MacPro var hun veldig klar på at den kassen var perfekt til å lage robot av. Jeg var egentlig ikke så innstilt på å beholde den, siden det var 8-9 mnd til karnevalsesongen, men ga etter. Sist gang hadde jeg dissekert noen døde hardisker og lignende, og hadde tenkt å spare dem til neste karneval. Vet ikke om det var det lure gjemmestedet, eller om jeg mulighen ga etter for presset fra min bedre halvdel om å rydde og kaste i rasket mitt, men fant det i alle fall ikke ved første forsøk. Derimot fant jeg en gammel dual G4 (som jeg også hadde lovet samme nevnte andre halvdel å kaste for lenge siden…) som kunne fungere som reservelager.

En rull ducktape, 4 ledlamper, en halv rull ståltråd og en mac til en middels formue på starten av 2k-tallet senere var resultatet ferdig. På innsiden er det også montert brusholder og snopholder, men noen kortvokste mennesker fikk det så travelt med å komme seg avgårde på karneval at de fikk jeg ikke med på bildet.

IROBOT: Mia som iRobot til karnevalet 2011. Eneste bakdel med kostymet er at det ble ganske tungt, så det måtte monteres skulderputer av håndduker for å polstre skuldrene. FOTO: Bjørn Erik Larsen

INNMAT: Synes kombinasjonen av utsidebildet på boksen og tenkt innmat på utsiden fungerte ganske godt. Steve Jobs kan gjerne ringe neste gang de skal oppdatere lineup`en. FOTO: Bjørn Erik Larsen

KJØLING: Det er viktig med kjøling på fest, ellers kan det gå en kule varmt. Det har mange erfart. Litt ukonvensjonell plassering av kjøleribber, men de henger seg ikke like lett opp som i orginalplasseringen. FOTO: Bjørn Erik Larsen

]]> http://www.bel.no/blog/irobot/feed 0 http://www.bel.no/blog/eksponeringskompensasjon-og-en-ode-til-raformat http://www.bel.no/blog/eksponeringskompensasjon-og-en-ode-til-raformat#comments Wed, 23 Feb 2011 13:52:37 +0000 bel http://www.bel.no/?p=1290 Jeg hadde egentlig et enkelt utgangspunkt for denne bloggposten:  Vinterbilder, og i forlengelsen kullkjellere og andre mørke plasser. Påstanden er og har alltid vært som følger: Lysmåleren i kameraet ditt er kalibrert til å eksponere korrekt for 18% grått. Her er et godt tidspunkt å legge til at det er ikke enighet om det heller:  Det strides om det er 18% grått (som kommer fra trykkverdenen) eller 12 % grått som ligger i ANSI standarden som er kalibreringsmålet – men det blåser vi i her.

Essensen er dette: Snøen som du forhåpentligvis suser av gårde i, med blå swix under skiene, er på en vakker vinterdag langt fra grå. Den er skinnende hvit- ihverfall hvis værgudene er på din side. Dersom du da lar lysmåleren gjøre jobben selv uten noen retningslinjer, så vil den forsøke å gjøre motivet ditt 18% (eller muligens 12 % hvis du er flisespikker og leser ANSI som bibelen?) prosent grått. Matematisk sett er det et klokt gjennomsnitt, som er satt for å sikre at du får med deg mest mulig detaljer innen  det spekteret med lys som kameraet er i stand til å oppfange. God matte er lekkert, men du er i utgangspunktet antagelig mer interessert i å forevige den flotte vinterdagen. Her kommer eksponeringskompensasjonen til sin rett.

På mitt Canon kompaktkamera er rattet på venstre side på toppen. På Canon speilrefleks er det et ratt for tommelen på baksiden. I bruksanvisningen står det garantert henvisning til hvor det er.

Denne knappen forteller kameraet at: Ja, jeg vet at du liker 18% grått, men det er ikke det jeg vil ha. Gjør det lysere (+) eller mørkere (-) enn hva du tror. I teorien er det så enkelt. Skru til +1.0 eller 1.5 så får du skinnende brilliante snøbilder.  Dette avsnittet var egentlig alt jeg hadde tenkt å si om saken: Snø impliserer +1.0 i eksponeringskompensasjon.

Alt var vel, helt til jeg skulle finne noen bilder som kunne illustrere poenget mitt.

Selv det er litt liten kontrast i bildet etter min smak, så er det en ok balanse mellom tegning i høylysene (snøen) og skyggepartiene. Alt i alt så er det et ok utgangspunkt å ha

Her er det stilt inn +1 i eksponeringskompensasjon, og jeg synes det blir litt for lyst. Siden jeg etterbehandler det meste av det jeg vil ha foretrekker jeg det første som utgangspunkt. 1-0 til lysmåleren over min teoretiske plan

Søndag var en flott dag på fjellet. Ungene kom gående mot meg, og med kompaktkameraet skulle jeg ta bilder som skulle illustrere poenget med +1. Imidlertid viste det seg at kameraet eksponerte nydelig uten noen input fra meg om hvor lyst det var. Etter litt sjekking i arkivet for å se hvilken eksponeringskomp jeg har brukt tidligere og hva som har fungert, viser det seg at på solskinnsdager klarer lysmåleren stort sett å fikse biffen selv, men på dager hvor det er overskyet trenger den sårt hjelp.

Her viser i alle fall snøen at det var en grå dag. + 2/3 var ikke nok til å gjøre den så hvit som vi mente å huske at den var da turen var over.

I mine øyne er det lite som slår en strålende vinterdag på fjellet, men det kan fremdeles være en god dag selv om det er overskyet. Bildene trenger ikke å lide av den grunn. Redningen for å få like flotte bilder i forhold til hvordan du husket turen er altså  å skru opp eksponeringskompensasjonen din.  Samtidig er det greit å ha i bakhodet at selv om vi liker hvit snø, liker vi ikke utbrent snø som bare er hvit uten noen detaljer. Det er en balansegang mellom hvitt og at kameraet ikke registrerer noen ting i det hvite som du må mestre. Nettopp her kommer en ode til råformat til sin plass.

Her har snøen blitt litt for utblåst, men siden det er tatt i råformat ville det vært en smal sak å gå inn og justere det ned akkurat til at jeg fikk tegning i snøen.

Dersom du tar bildene i råformat, også kjent som .c2r (canon) eller .nef (nikon) og sikkert en gjeng med andre alfabetkonstellasjoner, kan du i stor grad finpusse på  det hjemme foran datamaskinen. Det å forskyve 1 blender (+ 1.0 på eksponeringskompenasjon) er en smal sak, både mørkere og lysere.

Men selv om bildet er tatt i raw , er det alltid best å eksponere så korrekt som mulig når du tar bildet, slik at du har størst mulig rom for justeringer i etterkant.

Her er det en ok balanse mellom hvit snø, men fremdeles med tegning i detaljene

Den samme korrigeringen trenger kameraet hvis du tar bilder foran, for eksempel, en mørk vegg. Matematikken tilsier at lysmåleren etterstreber 18% grått, og gjør at din svartkledde person i kullkjelleren kan få samme behandling som i denne ellers urelaterte reklamen for vaskemiddel (men det viser at man skal ikke kimse av forskjellen mellom svart og grått).  Logikken tilsier at har du et mørkt motiv som skal gjengis korrekt må du da skru eksponeringskompensasjonen ned et hakk (eller to) mot minus. Med digitalkamera er det enkelt å se på histogrammet på baksiden. I en ideell verden skal histogramet ikke være kappet i endene.

Forsåvidt juks siden dette er en bloggpost om eksponeringskompensasjon og dette er tatt i M-modus med blits, men det viser poenget med mørke flater og bildet er kult, så jeg lar det gå.

I likhet med sannheten om 18% grå, som viste seg å ha sprekker, finnes det flere synspunkter på hvor du skal eksponere i histogrammet. Det vil si hvor du vil ha hovedvekten av informasjonen din i bildet. Men det tror jeg må bli i en senere post.

Moralen i denne lange bloggposten som var tenkt minimalistisk er altså: I skyet vær, skru opp eksponeringskontrollen. Hvis i tvil – sjekk skjermen din. Så enkelt har det blitt i våre dager med digitalt. Personlig er jeg litt konservativ, og tar også det meste i råformat, så jeg holder meg til + 2/3 men det er litt smak og behag inne i bildet også.  Neste og minst like  entusiastiske innlegg skal  for øvrig også ha et vinterlig fokus. Nærmere bestemt fargen på snø.

Blå himmel og hvit snø liker jeg best i virkeligheten, og foretrekker at det er slik på bildene også. I motsetning til de andre bildene i posten har dette fått litt justeringer i Aperture på vei ut i cyberspace.

Etter at eldstemann hadde måtte leve gjennom taping og dominans av lillesøster på årets julekort var det bare rett og rimelig at han fikk leke seg litt etterpå. Liker høydebildet med tapen hengende. Han påsto at det var slitsomt å henge på veggen i fem minutter. Kan ikke skjønne det. Vi får se hvem som må henge neste år

Nytt år, nytt julekort. Etter julekortet i fjor, måtte jeg love minstejenta hevn over storebroren. Hun har gledet seg lenge til å klistre ham opp på veggen og ta igjen. Det er ikke alltid så lett å være fem år mindre og fysisk underlegen, men nå tror jeg hun er fornøyd. Under fotograferingen kom selvfølgelig samme nabo som i fjor kjørende inn i garasjen mens en av ungene mine hang tapet på veggen. Men i motsetning til sist, hvor synet medførte at  hun stoppet bilen og ble sittende litt i døråpningen før hun bestemte seg for om det var trygt å kjøre inn, var årets reaksjon mer avslappet. Det er tydelig at det går an å innføre tradisjoner fort. Ellers er ungene storfornøyde med prosjektet (må nesten berolige bestemoren, som ikke er like fornøyd), og de gleder seg stort til neste års kort, som allerede er planlagt. Forsåvidt så er planen klar for 2012 kortet også, men den planen er de ikke innviet i enda. Bare så synd at det er jul bare en gang i året, slik at det blir lenge å vente til neste kort skal lages.

God jul og godt nyttår !

Mens vi venter på at snøen skal komme til Vestlandet (det pleier å være en ganske lang ventetid og kortvarig glede) kan jeg i alle fall konstantere at frosten har kommet. Frost og høst hører sammen som hånd i hanske, og de lever for tiden i samspill på verandabordet mitt.

Det ser ut til at det er omtrent like kaldt ved Nordåsvannet som på verandabordet mitt. Skulle ta et bilde av vannet til en sak om torskerogn og slikt, men synes iskrystallene var ganske ok.